Kan ny læringskultur motvirke digitale skiller?

Erstad stiller i boka "Digital kompetanse i skolen" følgende spørsmål: "Skal de digitale mediene tilpasses en etablert pedagogisk praksis som et supplement og en justering, eller innebærer bruken av de digitale mediene en annen forståelse av kunnskapens plass og rolle i samfunnet og kulturen?"
Skolen har tradisjonelt vært sentrert rundt læreren og lærestoffet, med reproduksjon av kunnskap. Lærerens rolle har vært å presentere strukturert informasjon, mens elevenes oppgave har vært å motta/tilegne seg denne informasjonen for så å gjenkalle den på tester (og forhåpentligvis også i aktuelle situasjoner i dagliglivet). Siden årtusenskiftet, parallelt med en rivende digital utvikling, har vi erfart en gradvis, men tydelig, endring av både skolekultur og læringssyn. De fem grunnleggende ferdighetene (å uttrykke seg muntlig, skriftlig, lese, regne og bruke digitale verktøy) er innført i alle fag i læreplanen, og så godt som all skoleutvikling har det siste tiåret handlet om å lære å lære. Vi fokuserer på læringsstiler og læringsstrategier, jobber med lesestrategier, studieteknikk, kildekritikk, prosessvurdering...Vi har sortert ut hva som er nødvendige ferdigheter for å mestre dagens samfunn (lese, skrive, regne, kommunisere digitalt) og vi har byttet ut en god del "byer i Belgia-kunnskap" med læringsstrategier og kommunikasjonsutvikling. Min opplevelse er at vi allerede er på god vei over i det Erstad beskriver som den nye læringskulturen! I dag er det bred enighet om at produksjon av kunnskap har en sentral plass i skolen og samfunnet. Dagens lærere innehar, foruten foreleserrollen, rollen som veileder, kritisk dialogpartner, støttespiller og designer av læringsmiljø, og dagens elever er godt i gang med å ta ansvar for læring og kunnskapsdeling, både på individ- og gruppenivå. De skaper kunnskap i fellesskap gjennom å ha roller som mottakere, kritiske vurderere, navigatører, medhjelpere, utfordrere og kreative produsenter. Problemløsning, dialog, drøftinger og undersøkelser er allerede godt innarbeidede metoder.  IKT har gitt oss artefakter som gir nye muligheter og handlingsrom, og vi er godt i gang med å etablere en læringskultur hvor det å søke kunnskap, gripe mulighetene og skape kunnskap er essensielt. Nettopp dette tror jeg kan motvirke digitale skiller på nasjonalt plan i framtida!
Erstad beskriver digitale skiller p.g.a. ulik tilgang til datamaskiner og Internett, kjønnsskiller  p.g.a. ulik interesse for teknologi, skiller p.g.a. ulik mediekompetanse (kultursterke/kultursvake) og skiller mellom hvem som evner å henge på i den teknologiske utviklinga og ikke. Blant dagens elever har de aller fleste tilgang til datamaskiner og Internett hjemme, og både skoler og bibliotek tilbyr opplæring og bruk. Fordi teknologien stadig utvikles, har det vokst fram en kultur for læring uavhengig av alder. Dagens ungdom forventer ikke at de mestrer morgendagens teknologi, men har en sterk motivasjon for å gripe nye muligheter. Den digitale arenaen har utviklet seg fra å være en teknisk og individuell aktivitet til å bli en kommuniserende, sosial og skapende arena. Dermed kommer jentene på banen. Skolene jobber nå systematisk med å utvikle elevenes mediekompetanse, kommunikasjonsferdigheter, selvtillit, kreativitet m.m. Dette er forebyggende og styrkende arbeid i forhold til "kultursvake" barn. Kanskje er det også slik at dagens elever lettere finner en arena å "vokse" innenfor, fordi den digitale verdenen byr på så mange muligheter? Skolens viktigste oppgave blir å utvikle elevenes grunnleggende ferdigheter for kommunikasjon, læringsstrategier, evne til å søke egen utvikling, sette seg mål og jobbe målrettet. Ved at vi bygger en sosial læringskultur i læringsmiljøet og tar i bruk nettbaserte diskusjonsforum m.m., lærer elevene metoder for å søke og bygge kunnskap. De blir drivere av egen læringsprosess og bygger kunnskap ved hjelp av ulike artefakter. Den raske teknologiutviklinga krever innsikt i hvordan samfunnet og kulturen fungerer på ulike nivå. Dette kan, i følge Erstad, by på problemer for minoritetsspråklige og funksjonshemmede som svaksynte, hørselshemmede m.fl. Jeg har de siste dagene diskutert nettopp dette med minoritetsspråklige og funksjonshemmede. Riktignok har jeg ikke snakket med mange, men jeg fikk en klar forståelse av at digitaliseringa tvertimot er til hjelp for deres deltakelse i samfunnet. Ved at offentlige tjenester, forelesninger, sosial kommunikasjon m.m foregår digitalt, kan de selv justere tidsbruk og foreta tilpasninger som letter deres deltakelse i samfunnet. Men grunnleggende ferdigheter innafor kommunikasjon og IKT er en forutsetning for denne deltakelsen!
Erstad påpeker at utdanningens rolle blir sentral i dagens samfunn, og Hauge, Lund og Vestøl presiserer i boka "Undervisning i endring" at lærernes rolle langt fra blir mindre betydningsfull enn tidligere. Lærerne skal designe gode læringsomgivelser for elevene. De skal hente ut merverdien av nye teknologier i undervisninga og designe et samspill der den enkelte eleven inngår i en betydningsfull rolle i et kollektivt mønster for utvikling av innhold og aktivitet i undervisninga. Det elevene gjør sammen med læreren i dag, kan de gjøre alene i morgen! Ved å involvere elevene i undervisningsdesign der både fysiske og virtuelle omgivelser inngår, gis elevene kompetanse i å lede egen utviklingsprosess. Slik kan vi legge grunnlaget for livslang læring hos selvstendige og engasjerte samfunnsborgere. Dagens ungdom vokser opp med et hav av muligheter. Vi må gi dem kompetanse i å gripe disse mulighetene. Slik kan vi forebygge digitale skiller.  
Jeg støtter Erstad i at skolen som sosialt rom med muligheter for kunnskapsutvikling, refleksjon og debatt, får en viktigere rolle enn noen gang i årene som kommer.