MEDIER OG UTDANNING - ER LÆRERKOMPETANSEN GOD NOK?

Erstad deler i boka "Digital kompetanse i skolen" utviklinga innafor pedagogisk bruk av digital teknologi i skolen i fire faser; instrumentalistisk perspektiv med drill og pugg på 60- og 70-tallet , ideologikritisk perspektiv med skolen som et frirom forskånet fra teknologi på 70-tallet, snevert teknologioptimistisk perspektiv med innkjøp av utstyr og opplæring i programmering på 80-tallet, og "mulighetenes marked" med utprøvende holdninger og åpenhet for ulike læringsmodeller på 90-tallet. I dag har de to fagområdene "mediekunnskap" og "IT" smeltet sammen til bl.a. faget "Medier og kommunikasjon" i videregående skole. Å beherske digitale verktøy teknisk er  "samkjørt" med  analyse, vurdering og kommunikasjon til begrepet digital kompetanse. Og her står vi i dag: Skolen skal sørge for at elevene utvikler denne helhetlige  digtiale kompetansen. Hvordan gjør vi det? Hvilke metoder skal vi velge?
Erstad deler forholdet mellom medier og utdanning i tre ulike metoder: læring gjennom medier, læring med medier, og det å lære om medier. Internett brukes i stadig økende grad som en arena for læring gjennom et medium. Her har utviklingen gått fra tradisjonell fjernundervisning for voksne til bruk av digitale læringsplattformer, videokonferanser mellom skoler osv. Elevene kommuniserer med lærer via internett. Å delta i slike nettverk krever kommunikativ kompetanse i å samarbeide og kommunisere i slike nettverk. Her må elevene beherske artefakten som redskap for kommunikasjon. Å lære med medier innebærer å søke kunnskap i mediene og bli stimulert av medienes framstillinger, f.eks. å finne aktuelt læringsstoff på Internett, bruke CD-rom, se film. Læreren blir her en diaolgpartner for elevene. Dette blir en problembasert læringsform hvor elevene søker kunnskap. Å lære om medier handler om å være en kritisk og reflektert mediebruker. Det dreier seg om å opparbeide en kompetanse som mottaker og fortolker av mediebudskap. Det er viktig at elevene blir bevisste og kvalifiserte mediebrukere som lærer å analysere og å kommunisere med ulike virkemidler.
Erstads inndeling i tre metoder er, slik jeg ser det, dekkende for de ti ferdighetene (grunnleggende tekniske ferdigheter, laste ned, søke, navigere, klassifisere, integrere, evaluere, kommunisere, samarbeide og skape/kreere)   innenfor digital kompetanse, som igjen kan framstilles i Erstads fire dimensjoner: Basal IKT-ferdighet, pedagogisk-didaktisk IKT-skjønn, læringsstrategier og metakognisjon, og digital danning.
Men har dagens lærere den nøvendige kompetansen for å lede disse læringsprosessene? Når jeg leser Erstads kompetansekrav til lærerne, blir jeg lettere overveldet og får lyst til å synge som Trond Viggo Torgersen "Trenger du en fyr som skal hjelpe til? Ikke begynn med meg!!!"
Erstad hevder at lærerne som skal undervise om medier og stimulere elevenes digitale kompetanse må beherske tre sentrale kompetanseområder: analytisk og teoretisk kompetanse, kommunikativ og kreativ kompetanse og fagdidaktisk kompetanse. Analytisk kompetanse er å kunne vurdere medienes roller og funksjoner i historisk, politisk, økonomisk, etisk og kulturelt perspektiv, å analysere og vurdere ulike medietekster med hensyn til form, innhold og funksjon, og å ha en reflektert teoretisk forståelse av den betydningen mediene har i barn og unges liv i et samfunn i endring. Kommunikativ og kreativ kompetanse er å ha erfaring med medieproduksjon, kunne skape/presentere/formidle i ulike kombinasjoner av tekst-, lyd- og bildemedier ved hjelp av ny og relevant teknologi, å foreta reflekterte og bevisste valg i utformingen av ulike medieprodukter, å evaluere egne og andres medieprodukter og veilede barn og unge i produksjon av ulike medietekster. Fagdidaktisk kompetanse er å kunne integrere og tilrettelegge pedagogisk arbeid med og om medier og  IKT for ulike grupper og i ulike fag, å ha en reflektert forståelse av hvordan medier og IKT kan være kulturelle, sosiale og politiske ressurser i forhold til barn og unge, å ha en reflektert forståelse av den betydningen barn og unges mediekompetanse har i formelle og uformelle læringsprosesser, og å ha en reflektert forståelse av hvordan arbeid med og om medier inngår i aktuelle læreplanverk. Jeg har full forståelse for at analytisk, kommunikativ og fagdidaktisk kompetanse hos lærerne er nødvendig, men jeg er dessverre redd for at svært mange av dagens lærere ( og skoleledere) mangler sentrale deler av denne kompetansen. Dermed blir dette primært ikke lærernes utfordring, men skoleledernes og skoleeiers hodepine. Hvordan kan vi best nyttiggjøre oss den kompetansen som forhåpentligvis finnes blant lærerne og hvordan bygger vi en utviklingsplan for utvidet kompetanse? IKT blir av mange omtalt som revolusjonerende for samfunnsutviklinga og dagens digitale artefakter er noe langt mer enn et redskap på linje med kalkulatoren. Er det da tid for å tenke dyptgripende nytt også i skolen? Vi må ihvertfall se til å komme i gang med reflekterende prosesser som bevisstgjør oss alle på samfunnsutviklinga og skolens rolle!  Ved å følge andre blogger innafor temaet, har jeg sett at skoleleders rolle har stor betyning for hvordan dette utviklingsarbeidet ivaretas og om det ivaretas. Er det da nødvendig med enda tydeligere styring fra sentralt hold? Er "Program for digital kompetanse 2004-2008" og tilsvarende dokumenter tilstrekkelig styrende? Våre elever skal mestre morgendagens digitale samfunn, som Erstad omtaler som "mulighetens marked". Våger vi å fortsette å famle oss fram når det gjelder opplæringa innafor framtidas artefakter?